
Midtsommer-feiring i World of Warcraft.
Spillavhengighet har blitt et «hot» tema her i Norge igjen, etter oppslag i blant annet Dagsavisen. Skal vi tro det vi leser, er 70.000 nordmenn nå sykelig avhengige av onlinespillet «World of Warcraft». De skulker jobb, mister venner, avslutter forhold og blir feite og ekle der de bruker hver eneste våkentime på å spille.
Stakkars Tim, for eksempel, som har sett seg nødt til å søke profesjonell hjelp i Nederland.
Og alle som har spilt endel data- og videospill kan kjenne seg igjen i dette: Man sitter på en fest. Eller kanskje på en fotballkamp. Eller på kino. Med mer eller mindre en eneste tanke i hodet:
- Jeg vil hjem.
For å spille, altså. Nå er det også andre former for underholdning vi kan bli – og blir – avhengige av. Mange vil kjenne seg igjen i det å lese en bok man ikke klarer legge fra seg. Eller i det å pløye seg gjennom en hel sesong av en bra TV-serie på DVD.
Avhengighetsfølelsen som setter seg i mellomgulvet, er svært lik den man kan få fra spill.
Men det er unektelig noe med disse spillene våre. De aller fleste som spiller, mener spill er mer engasjerende enn noen andre former for underholdning. Det ligger i spillenes natur – de er interaktive, det er din delaktighet som driver spillene videre.
Nå er det ikke alle spill som har det i seg å skape langvarige problemer for spillerne. De fleste spill har en naturlig slutt, så selv om du skulle bli hektet, vil avhengighetsforholdet konkluderes av seg selv.
Online rollespill som «World of Warcraft» er derimot en annen sak. Her har du bestandig en fristende gulrot foran deg – det være seg å gå opp i nivå, jakt på verdifulle gjenstander eller å gjennomføre stadig nye, spennende oppdrag. Mange får i tillegg en sosial tilhørighet i onlineverdener som dette, hvor de møter personer de liker å henge med og som de knytter bånd til.
Det er dessuten snakk om en spillsjanger som ikke har en naturlig slutt. Verdenen går sin gang, selv om du er avlogget, og historien i spillene bare fortsetter og fortsetter i årevis.
Og så har du andre, tidsavgrensede spill du kan spille med og mot andre. Skytespill som «Counter-Strike» og bilspill som «Project Gotham Racing 3», for eksempel. Her er gulroten det å stadig utvikle seg, det å hevde seg i konkurranse med andre. Konkurransepreget er på ingen måte svakere enn i fotball eller andre former for tradisjonell sport, og følelsen av å mestre denne typen spill gir ofte en vedvarende lykkerus.
Det er ikke uten grunn at jeg i mine spillanmeldelser av og til bruker «sterkt vanedannende» som ros til et godt spill. De aller beste spillene er laget på en slik måte at det kan være vanskelig å legge dem fra seg. Det kan ligge i nivået på utfordringene, i hvordan du belønnes når du lykkes, i velbalansert og underholdende spilling mot venner og ukjente eller ved at du oppnår andre goder ved langvarig og aktiv deltakelse.
For alle som har det jeg vil kalle et «fornuftig» forhold til det å spille, er alt dette bedre enn bra. Det er snakk om selve årsakene til at såpass mange velger å bruke fritiden sin på å spille.
Innimellom dukker det også opp et spill som er så bra, som treffer nettopp DEG så midt i hjertet at man utvikler en avhengighetsfølelse. Man vil helst spille hele tiden.
De aller, aller fleste takler dette avhengighetsforholdet bra. La oss kalle det en positiv avhengighet. Man fortsetter å gå på jobb og skole, man beholder kontakten med ektefeller, kjærester, venner og familie og man begrenser spilletiden til ledige stunder. Men man spiller så ofte man kan. Helt til avhengighetsfølelsen går over – kanskje noen dager, uker eller måneder senere.
For de aller fleste som spiller, gjør det med måte. Og det er heller ikke slik at man automatisk blir avhengig av alle spillene man prøver.
Jeg har dessuten gode minner fra alle spillene jeg har følt meg positivt avhengig av opp gjennom årene. Det være seg daglige «Duke Nukem 3D»-bataljer mot kolleger i lokalnettverk, turnering mot lag fra hele Europa i «Half-Life» eller å klatre på rankingen i «Trackmania Nations». Opplevelser jeg setter stor pris på, alle sammen.
Svartmalingen av spill på generelt grunnlag som «narkotika», er bare nok et eksempel på fordommene vi som spiller, fremdeles blir servert fra personer som ikke spiller selv.
Jeg går gjerne med på at det er flere som blir avhengige av spill enn, tja, «Hotell Cæsar», for eksempel. Jeg ser også forskjellen på forbruk og misbruk, og har forståelse for at enkelte simpelthen ikke klarer å slutte å spille – og at de derfor får problemer i sitt øvrige liv.
Jeg kan til og med akseptere at uttrykket «positiv avhengighet» kan være vanskelig å svelge for enkelte. Dersom man ikke har fått dette fra et spill selv, må det være vanskelig å forstå.
Men fatt i det minste dette da: Det å spille, er ikke ensbetydende med å kaste bort tiden sin. For de aller, aller fleste av oss, er spill en berikelse. Vi utforsker spennende verdener, vi møter nye venner fra hele verden, vi konkurrerer mot likesinnede over Internett, vi samler vennegjengen i sofaen og spiller fotballspill.
Uten at vi får sparken eller mister kjæresten.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende