En uke i Tokyo oppleves gjerne som en måned. Sanseinntrykkene lempes på deg til du får svikt i knærne og stjerner i øynene. Tokyo er kontrastenes by. En berg-og-dalebane av totalt forskjellige opplevelser.
Onsdag ettermiddag: Safari i verdens teknologisentrum, Electric Town i Akihabara. Du kan bruke timer – kanskje dager – i det som utgjør hjertet i Electric Town, det ni etasjer høye Yodobashi. Her finner du pynt til mobiltelefonen, kameraer, TVer, datamaskiner, kabler, miksepulter for DJer, harddisker, mobiltelefoner, musikkanlegg, spill og alt annet teknohjerter kan forlange.
Rad på rad på rad med flunkende forbrukerelektronikk, en helt sinnssyk opplevelse som er så overveldende at man må sette seg ned. Gjerne i en av butikkens mange, gode restauranter. En vanlig norsk elektronikkbutikk ville ikke fått plass i et hjørne av én etasje en gang. Skal du til Akihabara, er det hit du går først.
Gatene på utsiden er derimot mer sjarmerende enn det noe kliniske Yodobashi. Her finner du for eksempel veldig pent brukt elektronikk til en rimelig penge, i tillegg til hundrevis av elektronikkbutikker i mer "vanlig" størrelse. I den grad syv etasjer er vanlig, altså.
Neonskiltene skriker, unge jenter i stuepikeuniform deler ut flyers, hobbymusikere opptrer og dresskledde menn smyger seg inn i pornosjappene.
Og så har du Super Potato da, spillbutikken med et utvalg av gamle klassikere som får spillfantaster til å gråte av lykke. Akihabara-avdelingen er ikke like stor og omfattende som Osaka-originalen, men den holder i massevis for Ola Dunk.
Onsdag kveld: New York Bar i 52. etasje av hotellet Park Hyatt, samme bar som hadde en sentral rolle i filmen Lost in Translation. Hele hotellet – og spesielt New York Bar & Grill – er så vanvittig classy designet at man kjenner roen senke seg i det øyeblikket man setter foten innenfor dørene.
Utsikten over Shinjukus skyskrapere er spektakulær, drinkene er vanvittig gode. Og da er det et fett at det koster mer her enn i barer flest i Tokyo.
Det ble en melankolsk opplevelse for meg å komme tilbake til Park Hyatt uten hun jeg var der med i fjor. Men stedet har blitt obligatorisk for meg når jeg er i Tokyo, det er et av mine favorittsteder i verden.
Senere på kvelden: Vi forlater Shinjukus neonjungel og beveger oss inn i slitne bakgater. Her finner du bardistriktet Golden-gai (golden street) – noen knøttsmå kvartaler med enda mindre barer, tett i tett. Det er sent og rolig, mange barer er tomme og andre steder har bare et par gjester.
Men de fleste har bare plass til rundt åtte gjester i utgangspunktet, og hvis noen må på toalettet, må ofte alle flytte på seg for å gi plass.
Baren vi havner på kalles Pink Floyd, og Thomas mener å ha hørt noe om at det er en av Quentin Tarantinos favorittbarer. Bartenderen kan senere fortelle oss at det er baren ved siden av som har hatt besøk av Kill Bill-regissøren.
Men vi har også celebert selskap.
- Zombie game! gliser en av gjestene når vi forteller at vi skriver om spill.
- Dead Rising! sier jeg engasjert.
Drinker spanderes og praten går til langt på natt. Det viser seg at vår nye, overraskende pratsomme venn er Yumeaki Hirayama – en japansk forfatter, skuespiller og regissør med en forkjærlighet for skrekk. Ikke rart vi bonder.
Det blir sent før vi kommer oss i seng. Fryktelig sent. Men for en dag. For en by.
Akkurat nå er første dag av Tokyo Game Show over. Etter å ha jobbet til sent på natt torsdag, det ble bare tre timer søvn, har det gått i ett i hele dag. Fra kaotiske t-baneopplevelser til spurting fra og til intervjuavtaler.
Jeg sitter på en buss på vei til et Sony presseevent for europeiske journalister og skriver med laptopen i fanget. Det er med andre ord lenge igjen av arbeidsdagen. Det gjør vondt i nakken etter å ha bært rundt på ikke mindre enn tre kameraer, en laptop og diverse kabler og utstyr i hele dag.
Men det er ingen grunn til å klage (over annet enn at jeg savner kjæresten min hjemme i Norge, i alle fall). Jeg er heldig som kan kalle Tokyo verdens beste by.
Yodobashi-kjedens butikk i Akihabara er en enorm opplevelse.
Ni gigantiske etasjer som ser ut som dette…
…og som dette. En av etasjene er satt av til gode restauranter.
Utenfor i Akihabara ligger elektronikkbutikkene tett i tett.
Etasje på etasje med kostymer og sånt.
Kremt.
Inngangspartiet til Park Hyatt Tokyo.
Lobbyområdet i Park Hyatt.
Utsikten fra 52. etasje.
Thomas er lite yo da.
Kart over alle barene i det fem kvartaler store Golden Street.
Barene ligger tett i tett.
…og ser gjerne ut som dette.
Vår nye, celebre venn, Yumeaki Hirayama.
Jeg er fornøyd.
…og det er Thomas og Snorre også.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
av 7 lesere
