Etter å ha satt sinnene i kok med sine betraktninger om spilljournalister, World of WarCraft og Zelda, beveger vår spaltist 1337 seg her over i tilsynelatende tryggere farvann. Skjønt, trygt og trygt – Vestens gave til onlinespillene er skamløs juksing og hacking, mener 1337. Les hans innlegg under og si din mening om juksing i spill!

Det var en gang et spill som het Phantasy Star Online. Du har kanskje aldri hørt om spillet, men tenk deg Diablo med japansk tegneseriegrafikk, muligheten for fire spillere å gå sammen i en gruppe for å bekjempe monstre og bosser, og finne nye og sjeldne våpen. En karakter som går opp i nivåer, og et samhold og miljø som var unikt i spillsammenheng.

Phantasy Star Online var nemlig noe så sjelden som det første onlinerollespillet til konsoll, og dukket opprinnelig opp på Dreamcast. Og det var en grensesprengende opplevelse. Etter lanseringen av den japanske versjonen, befant vi oss i en utrolig hyggelig verden, der alle spillerne var høflige mot hverandre. Nybegynnere fikk hjelp av erfarne spillere, og man viste stolt frem utstyr, våpen og kjæledyr som man hadde fått tak i på farlige oppdrag.

Så ble spillet lansert i USA, og i et par måneder var alt fryd og gammen. Jeg fortapte meg i planeten Ragol, alle jeg møtte i spillet var positive, vennlige og hjelpsomme. Man kunne gå på oppdrag med vilt fremmede, og snakket høflig til hverandre. I et par måneders tid, for da dukket onlinespillernes sanne natur opp.

Snart var uskylden borte og idyllen brutt. Hackere og juksere tok over. Man begynte å duplisere sjeldne items, slik at de ble like vanlige som dopapir på Rema. Noen fant ut hvordan man kunne drepe og rane andre spillere, noe som i utgangspunktet ikke var mulig i det hele tatt. Man jukset med nivåer, hacket servere og, for å oppsummere helt enkelt, ødela moroa for alle andre.

Tilbake satt de japanske utviklerne i Sonic Team og klødde seg i hodet. Dette var rett og slett helt uforståelig for dem. Spillet gikk jo ut på å få nye venner, og belønningen for å samarbeide og jobbe hardt var å få sjeldne og verdifullt utstyr. Hvorfor ville noen ødelegge moroa ved å jukse? De japanske spillerne ble skremt vekk fra spillet. Paranoide små miljøer oppstod, livredde for disse jukserne fra amerika, som kun var ute etter å få seg det beste utstyret, til hvilken som helst pris.

Juksing er nemlig en vestlig mentalitet. Det er den store kreftbyllen for alle onlinespill, og den genererer ingen vinnere, bare tapere. Juksing er det absolutt mest patetiske du kan foreta deg i et onlinespill. Hadde det vært opp til meg skulle det vært et sertifikat for i det hele tatt å få bruke internett, og folk som ble tatt for å jukse i onlinespill skulle blitt utestengt på livstid.

Historien om Phantasy Star Online er veldig trist, fordi spillet hadde et unikt samhold og miljø, som ingen andre onlinespill har klart å etterligne. Og det sier mye om kulturen som hersker blant mange som spiller onlinespill i dag.

Vi snakker om en forskjell mellom vestlig og østlig spillkultur. Der man i Østen er mer opptatt av samarbeid og å hjelpe hverandre å bli flink er det bare en ting det handler om i vesten: å være best. Koste hva det koste vil. Vær ufin med andre, kall folk for nigger og homo og sleng dritt om mora deres når du først er i gang. Bruk aimbot og klienthacks og serverhacks. Det handler om å lyve, jukse og stjele seg veien til toppen. Om du ikke har det moro selv, så sørg for guds skyld for å ødelegge moroa for alle andre. Vi har alle støtt på hundrevis av disse folka, i Battlefield, Counter-strike, Halo 2 og hvilket som helst populært spill finner du dem i bøtter og spann:

Tapere i det virkelige liv, som desperat prøver å bli konger i et virtuelt liv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han har sparket på spilljournalister. Han har hisset på seg World of WarCraft-fansen. Nå er det Nintendo som får så hatten passer. Vår spaltist 1337 har sett traileren til det kommende The Legend of Zelda-spillet på GameCube, og han er svært bekymret for hva Nintendo holder på med.

Vi gjør oppmerksomme på at 1337s meninger er hans egne, og at de ikke representerer noen offisiell VG Nett-mening. Blogg-innlegget hans følger under.

Du har helt sikkert sett traileren nå, og jublet sammen med resten av Nintendo-fansen. Endelig er den modne Link her, det voksne Zelda-spillet. Nintendo har forstått at fansen som har vokst opp med Nintendo vil ha et mørkere og mer actionfylt Zelda-spill. Vel, fansen kan bare reise til helvete.

For jeg følte meg mest av alt trist da jeg så traileren til det nye Zelda-spillet.

La meg forklare, jeg elsker Zelda-spillene. Fra de gamle NES-klassikerne, til Wind Waker. Jeg har utallige gode minner fra Link to the Past, Link’s Adventure, Ocarina of Time, Majoras Mask, Wind Waker og The Minish Cap. Det er noe magisk med Hyrule, noe unikt og spesielt. Det er en uskyldig eventyrverden der bare fantasien setter grenser, med helter og antihelter, spenning og moro. Men ikke nå lenger.

For det nye Zelda-spillet markerer en vending for Nintendo. Kunstneren Nintendo. Man kan si mye stygt om Nintendo, men en ting de alltid har hatt er integritet. Til tross for at de melker lisenser og figurer verre enn noen andre, har de ikke vært redde for å skape innovative spillopplevelser og ta sjansen på unike ideer, enten det gjelder spillbarhet, grafikk eller rett og slett totalopplevelsen.

Da Wind Waker ble vist frem for første gang, holdt fansen på å besvime. «LOL! KIDDYGRAFIX! GAYCUBE IS FOR BABIES!!!11!1» Reaksjonene var mange, og ekstremt overdrevet. Underskriftskampanjer på nettet ble satt i gang: «VI VIL HA EN REALISTISK LINK!». Hva er det folk tenker med? Her sitter man foran et leketøy og styrer prikker på en skjerm, og så er man så usikker på sin egen hobby at man må legitimere den ved å bare spille spill som ser voksne ut? Vi snakker her om usikre drittunger og mobbeofre som følger trender som sauer, og som ikke klarer å tenke selv.

La meg forklare dere en og annen ting om Wind Waker: grafikken i spillet er noe av den peneste grafikken i noe spill noensinne, den skaper en helt unik eventyrverden. Karakterene i spillet, med sine overdrevne manerer og unike fremtoninger, er sjarmerende og uforglemmelige. Og Link har aldri vært bedre representert i et Zelda-spill.

Men dette er ikke godt nok for den «voksne» fansen: «Det ser ut som en tegnefilm! Vi vil ikke ha en baby-Link!».

Vel, gratulerer sippehuer. Dere har fått viljen deres.

Idet jeg ser traileren til det nye Zelda-spillet nok en gang, klarer jeg ikke å slå fra meg tanken om at dette er Nintendo som i desperasjon over lave salgstall forsøker å gi fansen det de tror de vil ha. All sytingen etter Wind Waker har gjort at det kreative og innovative har måttet vike for å gi fansen det de maser etter. Dessverre. Det er, så vidt jeg vet, første gang i historien at Nintendo ikke følger sin egen overbevisning.

Og spillet ser jo ikke bra ut en gang. Se hvordan Link står på skøyter og sklir over gulvet i kampscenene. Hans lette jogging med en livsfarlig kjempeedderkopp etter seg. Den generiske grafikken, totalt uten egenart. Sjarmløse og sjelløse scener og karakterer. Det lekende og uskyldige uttrykket som alle Zelda-spillene har hatt, hver på sin egen unike måte, har måttet vike for de usikre idiotenes jakt på realisme.

Og hvorfor stoppe her, Nintendo? La Limp Bizkit spille inn en metalversjon av Zelda-temaet når dere først er i gang, som kan akkompagnere kampene. Og legg for all del på kule amerikanske stemmer på karakterene. David Hayter som den unge frustrerte Link som må bekjempe all verdens ondskap og redde goth-prinsessen Zelda som har byttet ut prinsessekjolene med thong og nye silikonpupper må jo være perfekt? Hvorfor ikke? Det er jo dette som treffer målgruppen, er det ikke? De som insisterer på å identifisere seg med spillhelter som er mørke, plagede sjeler: ubarbert og tatoverte, og som blir flau av å spille spill for moro skyld. Det triste er at den samme målgruppen mest sannsynlig ikke har bra nok skjeggvekst til å være ubarbert selv, og ikke får lov av mamma til å få seg en tatovering.

Det er dere usikre sippehuer som har skylden for det som ser ut til å bli tidenes mest sjelløse Zelda-tittel. Dere som var med på underskriftskampanjer og som synes det er flaut å spille spill med sterke farger og morsom grafikk. Dere har knekt den japanske kjempen Nintendo og fått de til å tenke som Electronic Arts, Atari, Ubisoft og 90% av utgiverne i verden: «La oss gi folk det de tror de vil ha, i stedet for å skape noe nytt de ikke viste de ville ha».

Jeg sørger.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Å sitte hjemme å følge nettaviser og spillsteders reportasjer fra årets E3-messe er som å gå gjennom flere kilo med fargerike reklamebrosjyrer som postbudet har lagt igjen i postkassen din. Entusiastiske beskrivelser som prøver å overgå hverandre i ukritiske superlativer. Er det journalister eller PR-ansatte som har skrevet disse artiklene?

Det undrer vår spaltist 1337, som denne uken vender tilbake etter lengre tids pause. I sitt innlegg setter han søkelyset på spilljournalistikken i Norge, særlig i forbindelse med spillmessen E3 i Los Angeles.

Er du enig i hans betraktninger? Les hele innlegget på linken under og si din mening!

Ledig stilling som spilljournalist: Ingen kritisk sans nødvendig

Å sitte hjemme å følge nettaviser og spillsteders reportasjer fra årets E3-messe er som å gå gjennom flere kilo med fargerike reklamebrosjyrer som postbudet har lagt igjen i postkassen din. Entusiastiske beskrivelser som prøver å overgå hverandre i ukritiske superlativer. Er det journalister eller PR-ansatte som har skrevet disse artiklene?

En gang i tiden var journalister samfunnets vaktbikkjer, de skulle avsløre urettferdighet og formidle informasjon til sine lesere. Men spilljournalister trenger ikke følge disse reglene. Hva er en pressekonferanse? Fra nynorskordboka: «~konferanse: møte som er tillyst for pressefolk for å leggje fram synsmåtar på visse saker og å svare på spørsmål frå journalistar.» Videoene jeg har sett fra årets pressekonferanser på E3 minner mer om religiøse vekkelsesmøter enn faktiske pressekonferanser. Flere tusen mennesker sitter og klapper og jubler, idet celebre spill- og maskinvareutviklere inntar scenen og presenterer nøye utvalgt informasjon. Og journalistene i publikum sluker det rått. Minutter etter årets pressekonferanser på E3 dukket artiklene opp på nettet. Beruset av å være de første i verden til å se ny maskinvare og nye spill går champagnen i taket og man går av skaftet i reportasjene sine.

Man må nesten spørre seg selv om dette er journalistikk i det hele tatt. Forfatter Torgrim Eggen kritiserte nylig Dagbladets nettavis, der han blant annet skrev «Når jeg søker kulturnyheter, byr Dagbladet meg endeløse rekker av fjortisintervjuer, Idol-tapere og screenshots fra nye dataspill. Hvordan dette søppelet kan «stjele lesere» fra papiravisa, står for meg som komplett ubegripelig». I en kommentar i en bloggdebatt på Dagbladets nettside skriver Eggen bl.a.:

«Jeg har ingenting imot dataspill (selv om jeg blir nervøs av skytespill). Men en skjermdump fra et dataspill er ikke «journalistikk», like lite som det å trykke en side fra en av mine bøker ville være «journalistikk». Det er reklame».

Og det er noe i det han sier.

For den ukritiske rapporteringen av alt som skjer på E3, der hvert eneste spill blir fremstilt som det store nye, hver eneste maskin ser ut til å bli verdens kraftigste og mest spennende konsoll og hver eneste ting som skjer er verdt en svær overskrift og avslutningsordene «Vi gleder oss stort!», kan neppe kalles journalistikk. Det er snakk om å gå i ærend for spillutgiverne, presentere alt som kommer som noe spennende og fantastisk. De kritiske spørsmålene er stort sett ikke-eksisterende. Hovedfokuset til journalistene etter Xbox 360- og PS3-visning var ikke hvordan disse maskinene vil forandre vår spillhverdag, hva har så avanserte maskiner å si for utviklingen av spill i fremtiden eller hvor realistisk er det som ble vist frem i forhold til hva den ferdige maskinvaren kan vise? Spørsmålene er mer i retning av når kommer det, hvor mye vil det koste og når får jeg min egen maskin. Og selvsagt må artikkelen avsluttes med «Gled deg, spillfremtiden blir fantastisk». Som bestilt. Av både publikum og utgivere.

For det er en kjensgjerning at leserne vil lese positive artikler om gode produkter. I England fant man i spillbladenes barndom ut at leserne kjøpte de bladene som ga flest høye karakterer, og at leserne sjelden orket å lese en anmeldelse som ga 6/10 eller mindre til et spill. Dermed la bladutgiverne press på redaksjonene til å skrive mer positive omtaler for å tiltrekke seg flere lesere, og vi endte opp med den situasjonen vi har i dag der spillblader deler ut 9-ere og 10-ere over en lav lest, nettopp fordi leserne gjerne vil forsvare grafikkortet eller konsollen de har gått til innkjøp av ved å lese at det kommer ut gode spill. Man blir rett og slett deprimert om man har kjøpt seg et grafikkort til 4.000 kroner og hver eneste måned leser at alle spillene som kommer ikke er verdt mer enn terningkast 4.

Så om leserne får det de vil ha, og spillutgiverne er fornøyd med å bruke media som en kanal for å spre ukritisk propaganda om sine spill er vel egentlig alle fornøyd, og jeg er bare en gammel grinebiter som sitter og klager for å klage? Kanskje det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så du vurderer å kjøpe et nytt spill etter å ha lest Runes opphissede anmeldelse i VG. Der superlativene haglet og toppkarakteren satt punktum? Glem det. Du kan aldri stole på en spillanmelder.

La meg si deg en ting, spillanmeldere er den nye vinen, de adelige, overklassen. Om du noen gang er så heldig å få deg en jobb der du skriver om spill, er du garantert å miste bakkekontakten etter noen få uker.

Hver eneste uke fylles anmelderens postkasse opp av spill. Og i mange tilfeller, mye mer enn spill. Pressekit kaller man det på engelsk, smøregaver heter det på norsk. Her raser det inn klær og gaver, elektronikk og duppedingser. Har du vurdert å kjøpe deg en PSP fra Hong Kong, men skremt av den høye prisen? Spillanmelderen har fått sine gratis, sendt med bud rett hjem på døra si, bare fordi noen veldig gjerne vil ha verdifull spalteplass på avis- og nettsider.

Og ikke nok med det, spilljournalistene er de nye rockejournalistene. De flyr til New York for å se på Gudfaren, til Berlin for å feste med Hideo Kojima, til Nice for å spille Pro Evolution Soccer og til Canada for å intervjue Bioware. Alt i løpet av en måned, og alt er betalt og sponset: gratis alkohol, gratis hotell, gratis middag, og enda flere gaver: bagger og skjorter, spill og meningsløse duppedingser som går rett hjem i den overfylte souvenirhyllen.

Så hvem betaler for denne overklassens liv i luksus? Disse overdådige gavene, middagene, konsertene og fyllefestene? Det er en diger jafs av 500-lappen du valgte å bruke på det spillet som fikk så bra kritikk i avisen som går med på å holde spillanmelderne glade. Som går med til å få spillanmelderne til å skryte av spillet de spilte i fem minutter etter ti drinker og en tre retters middag.

Hva vet egentlig disse anmelderne om å bruke sine surt tjente penger på spill til fem hundre kroner? Om å velge bort andre goder som god mat, øl på byen og kino for å ha råd til å spille spill? Ingenting. Når de slenger ut sine femmere og seksere i dagsaviser og spillblader så er det lettkjøpte femmere og seksere der de hyller gratisspillene som du og jeg må betale fem hundre kroner for.

Så vær varsom!

Om 1337: Med svært lang fartstid i norsk og internasjonal spillbransje, finnes det nesten ikke grenser for hva 1337 vet. Og 1337 tør å snakke der andre tier.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forrige uke fikk vår skribent 1337 norske spilljournalister på nakken. Denne uken tar han for seg onlinespillet World of WarCraft, som for tiden hylles som tidenes onlinespill og som har flerfoldige tusen norske fans. Vi begynner å forstå hvorfor han ønsker å være anonym…

Les hans erfaringer fra World of WarCraft på linken under!

Av en eller annen grunn har jeg nesten ikke spilt onlinerollespill før. Det har virket for tidkrevende, for altoppslukende og for nerdete. Jeg er en opptatt mann, jeg har et aktivt liv, jeg vet ikke om jeg greier å ofre flere timer i døgnet på et enkelt spill.

Men jeg måtte jo prøve World of Warcraft. Alle snakket om det. Sekserne sprutet ut fra terningkast i aviser og blader. «Det perfekte onlinerollespill». «Spillet som vil gjøre onlinerollespill tilgjengelig for alle». Med så mange lovord, så høye salgstall og superutvikleren Blizzard i ryggen kan jo ikke dette slå feil. Eller?

Mitt første døgn i World of Warcraft var for det meste en hyggelig opplevelse. Jeg drepte dyr, ble sterkere, og løp ærend på kryss og tvers for diverse innbyggere. Dette er virkelig en verden jeg kan fordype meg i, tenkte jeg, helt til krigeren DølleDøck og trollmannen Gandalf74 løp forbi og ødela hele illusjonen av å være i en Tolkien-liknende verden.

Og deretter fortsatte det å gå i nedoverbakke med hele spillet. I de følgende dagene drepte jeg enda flere udyr, solgte enda flere ting og fikk penger til å kjøpe bedre ting, som gjorde at jeg lettere kunne drepe enda flere udyr for å skaffe enda mer ting som jeg kunne selge for å få penger til å kjøpe enda bedre ting, slik at jeg kan… ja. Du forstår. Og for å bryte opp i monotonien fikk jeg den store æren av å være bud for diverse innbyggere som vil ha fraktet brød og brev og alt mulig annet skrot. Ved å levere ting for innbyggerne fikk jeg andre ting som jeg kunne selge for penger slik at jeg kunne kjøpe meg bedre ting slik at jeg lettere kunne drepe flere udyr sånn at jeg kunne få nye ting som jeg kunne selge for å få penger til å kjøpe…

Dette kan da ikke være alt, tenkte jeg. Hadde det enda vært noen ferdigheter involvert, men alt det handlet om var å passe på at udyrene ikke kom for nærme, for da ville de angripe, og den eneste ferdigheten du trenger er å passe på å lokke vekk ett og ett udyr fra en flokk slik at man trygt kan drepe dem. Da får man nemlig få ting som man kan selge for å få penger til å kjøpe bedre ting slik at man lettere kan drepe flere dyr som…

Ok, nok nå. Er dette alt? Nei da, det viser seg at man også kan lære seg forskjellige yrker, som å lage mat, sy klær, plukke blomster og urter, osv. Formålet med yrkene er å lage ting som man kan selge slik at man kan få penger som man kan bruke på å kjøpe bedre ting som gjør at man kan drepe udyr lettere for å få ting som man kan selge for å få…

Nei, jeg tror jeg gir meg nå. Spillet er avinstallert og abonnementet oppsagt. Jeg er vant til visse ting når jeg spiller dataspill. Det ene er at spillet har en start og en slutt, det har ikke onlinerollespill. Det handler bare om å skaffe seg penger og bli sterkere og sterkere, ved å utføre monotone oppgaver i det uendelige. Den andre tingen jeg er vant til fra et dataspill er at spillet krever visse ferdigheter av meg. World of Warcraft er så enkelt at selv min bestemor skulle greid å spilt seg opp til level 60. Det eneste som kreves er en utrolig stor mengde tålmodighet. Om man feiler har det ingen konsekvenser i World of Warcraft, man kan fortsette spillet uten noen straff i det hele tatt. Alt du trenger for å komme langt i spillet er utrolig masse tid og store mengder tålmodighet. Og hva vet jeg? Kanskje blir spillet moro etter noen hundre timer, når karakteren er blitt kraftig og man tar del i grupper med andre spillere og bruker taktikker for å greie de vanskeligste oppdragene der udyrene er ekstra farlige og belønningene er ekstra verdifulle. Men jeg har ikke så mange timer å kaste bort, heldigvis.

Noen vil kanskje definere dette som et spill, jeg vet ikke. Det minner mer om en IRC-klient der du kan fordrive tiden med å løpe rundt å drepe udyr for å få ting du kan selge for å få penger til å kjøpe deg bedre ting som du kan bruke til å drepe udyr som gir deg ting du kan selge for å få penger til å kjøpe deg bedre ting som du kan bruke til å drepe udyr som gir deg ting du kan selge for å få penger til å kjøpe deg bedre ting som du kan bruke til å……..

Om 1337: Med svært lang fartstid i norsk og internasjonal spillbransje, finnes det nesten ikke grenser for hva 1337 vet. Og 1337 tør å snakke der andre tier.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende