Vi skriver 24. oktober, men jula er allerede over oss. Jeg har skrapt de første islagene fra frontruta på bilen, og marsipangrisene har så smått begynt å krabbe opp på Narvesendiskene. Vi har også fått servert den vanlige rutinen fra spillindustrien; gjennom ymse messer, presseevents og mer eller mindre kontrollerte lekkasjer har forventningene blitt skrudd i taket for enkelte, mens andre fortviler over at Sony nok en gang nedprioriterer Europa.
Som representant for den typiske gamer (mann, ca 30 – ugh…) leser jeg ofte til øyet blir stort og vått om kommende spill jeg "bare må ha". Derfor gleder jeg meg på mange måter veldig over den perioden vi nå er inne i, men den gjør meg også litt trist. Så mange spill – så lite tid. Hvis jeg tar en reality check og kikker over samlingen i hylla mi, så ser jeg at jeg har spill fra flere år tilbake som jeg "bare måtte ha", og skremmende mange av dem har knapt blitt tatt ut av plastomslaget. Enkelte har ikke engang fått seg en jomfrutur i sin respektive spillmaskin.
Hvis jeg så tenker på hva jeg har spilt mest de siste månedene, så ender jeg opp med litt Dead Rising og en del Buzz, men ikke minst har jeg brukt uforskammet mye tid på UNO på Xbox Live Arcade. Javisst, her har jeg kjøpt meg en konsoll til 3-4000 og fjong flatskjerm (så fjong at det ballet på seg og stua måtte nyinnredes…), og så sitter jeg og spiller et kortspill som koster 79,50 på nærmeste lekebutikk. Ganske utrolig.
Det er mange grunner til at det er blitt slik, men hovedsaklig har jeg ikke lenger tid til spill som krever mye av spilleren. Selv om store og komplekse spill med dype historier og mange valgmuligheter kan gi fantastiske spillopplevelser, kan de også være veldig demotiverende å spille, fordi man vet at man kommer til å miste tråden før man kommer i mål.
Jeg innser med dette at min tid som hardcore gamer muligens er forbi, og jeg gleder meg derfor til å se om Nintendo Wii kommer til å passe mitt nye spillemønster så bra som de skal ha meg til å tro, men inntil det motsatte er bevist greier jeg ikke å se på Wiimoten og det nye kontrollsystemet som noe mer enn en gimmick. Derfor kommer jeg neppe til å sove utenfor Elkjøp for å skaffe meg en til launch, men jeg gleder meg til å prøve når jeg en dag tar meg råd til å kjøpe den. Og om det ikke skulle være så fiffig som de lover, så kan jeg jo alltids bruke maskinen til å spille Super Mario World eller sjekke værmeldingen. Det blir i det minste en grei avveksling fra UNO.