Dataspill er en underholdningsform som i dag er preget av menn som lager spill for menn, og mennene som skriver om disse spillene. Og det ville vært helt OK det. Dersom vi hadde snakket om en homogen underholdningsform hvor bred erfaring fra dataspillenes tidlige morgen og adamseple var påkrevd for å hente ut nytelse.
Problemet er bare at den stereotypiske spilleren ikke finnes. Og da blir både spillutviklerne og vi gretne, gamle gubbene som skriver om spillene de lager, et problem.
Noen tall først:
- Gjennomsnittsalderen på dataspillere er 30 år. 35 prosent er under 18, 43 prosent er fra 18 til 49 og 19 prosent er over 50.
- 55 prosent av de som spiller, er gutter. 43 prosent er jenter. De gjenværende to prosentene har ikke oppgitt kjønn, kanskje er de fra en annen planet hvor man er utstyrt med både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer. Eller noe.
Tallene er hentet fra den årlige undersøkelsen den amerikanske spillindustrien gjør for å ta pulsen på sitt publikum. Det er på sin plass å ta tallene med en klype salt, brett- og kortspill over Internett gjør helt sikkert fordelingen noe skjev med tanke på både alder og kjønn. Men allikevel.
Ta spill som «The Sims», «Dance Dance Revolution», «Nintendogs», «Super Mario», diverse jakt- og fiskespill, «Ratchet & Clank», «Singstar», «Buzz» og «World of WarCraft». De viser alle at dataspill er akseptert blant brede lag av befolkningen. Gutter og jenter, unge og gamle.
Kjønnsdiskusjonen midt i alt dette er meget interessant. Jeg anbefaler for eksempel å ta en titt på The Escapist, som viet et helt nummer til temaet. Her tenkes det blant annet høyt rundt at kjønnsforskjeller i dataspill kan stamme fra urinnstinkter fra vår spede start som Jordens herskere, hvor mennene var jegere og kvinnene hadde det sosiale ansvaret samt ansvaret for å samle inn nødvendigheter som ikke behøvde å drepes først.
Jeg er derimot mer opptatt av min umiddelbare nærhet. Spilljournalistene. Både i Norge og i resten av verden.
Gutter i 20- og 30-årene med de samme kulturelle referansene, de samme preferansene og mer eller mindre den samme bakgrunnen. Vi har etter hvert kommet så i utakt med leserne våre, ikke hver for oss kanskje, men som gruppe, at jeg mener det er på høy tid å gjøre noe.
Jeg er for eksempel en 32 år gammel mann. Hvor relevante er mine meninger om spill for ei 12 år gammel jente? Skal jeg tippe, vil jeg si «ikke så veldig».
Og det blir verre: De to andre som i dag utgjør vårt spillteam, er også gutter. I 20-årene, riktignok, men gutter allikevel.
Ser du på andre som skriver om spill i Norge, er situasjonen helt lik. Med noen få hederlige unntak, er det skjeggstubber og megetsigende referanser til obskure Atari-spill fra 80-tallet så langt øyet kan se.
Jeg generaliserer og overdriver, men jeg mener ganske bestemt at vi – som gruppe – ikke representerer det fulle og hele bildet av de vi skriver for. Det tas ikke nok høyde for at spill har blitt et massemedie, med mange forskjellige preferanser og interesser blant spillerne.
Alt dette er bakgrunnen for at vi nå har fått en ny spillanmelder i VG og på VG Nett. Hun heter Maren. Hun er 18 år gammel. Og selv om hun har masse kunnskap om og interesse for spill, vil jeg ikke kalle henne en dreven «hardcore»-spiller.
Hun er veldig dyktig, skikkelig hyggelig og hjertelig velkommen. Vi trenger henne. Og spilljournalistikken trenger flere som henne.
Gjerne mange flere.
I lang tid har spillbutikker spekulert i når «TES IV: Oblivion» vil bli lansert, og det mest sannsynlige har vært 22. november – når Xbox 360 lanseres i USA. Etter all forvirringen har Bethesda sagt følgende: – Vår offisielle dato er fortsatt julen i år. Ingenting har forandret seg.
Podcasting – en form for radio, bare i et lagret format som MP3 – er en voksende interesse for nettsider, og nå har også Erlend Grefsrud fra spillsiden Spillegal.no slengt seg på bølgen med spill-podcast. 
