Køen før E3 2006 åpner. Foto: EPA
Som både Jon Erling og jeg rapporterte i går (her og her), gravla den amerikanske spillbransjeforeningen ESA offisielt spillmessen E3 slik vi kjenner den, mandag kveld.
50.000 kvadratmeter med enorme reklameplakater, lettkledde «booth babes», tusenvis av blinkende skjermer, høy musikk og titusenvis av mennesker i kø skal krympes ned til et mer strømlinjeformet, sobert event hvor spillbransjen kan møte journalister og butikkansvarlige i mer rolige former.
- Det har i løpet av årene blitt åpenbart at vi trenger et mer intimt program, inkludert høyere kvalitet, mer personlig dialog med media fra hele verden, utviklere, butikker og andre nøkkelpersoner fra industrien, forklarer ESA-boss Douglas Loewenstein i en pressemelding.
Loewenstein sier videre at spillmarkedet har endret seg siden E3 ble arrangert for første gang for 12 år siden:
- Den gangen fokuserte vi på å etablere industrien og å sikre bestillinger til julesesongen, sier han. Han legger til at andre spillmesser og -arrangementer verden over, inkludert Games Convention i Leipzig og Tokyo Game Show, også har hatt noe å si på beslutningen om å redusere E3.
- Det er ikke lenger nødvendig eller effektivt å ha et «mega-show» for industrien, sier Loewenstein.
Med andre ord: E3 vil bestå, men sirkuset skal vekk.
Jeg var på mitt første E3 i 1998. Den gangen gikk messen av stabelen i Atlanta, og jeg husker ikke stort mer enn at jeg var særdeles forvirret.
I de påfølgende årene ble jeg gradvis mindre forvirret. Til tross for at E3 flyttet til Los Angeles og blåste seg opp til å bli et gigantisk arrangement hvor alle spillutgiverne brukte millioner av dollar på å rope høyere enn konkurrentene.
For en journalist, handler nemlig E3 om prioriteringer. Vi løper fra intervjuavtale til intervjuavtale, og har knapt tid til å rusle rundt på messegulvet for å kikke.
Og har vi først tid, orker vi ikke – det er så mye folk og så mye støy, at man tappes for energi for hvert eneste skritt man tar.
Paris Hilton på E3 2006.
Alt dette har naturligvis sin sjarm også. Jeg pleier å hate E3 hver gang jeg drar derfra, og glede meg som en unge hver gang et nytt E3 begynner å nærme seg. E3 har blitt en institusjon for spillinteresserte, et brautende og stygg-vakkert beist som brøler så det høres over hele verden hver mai måned.
Men for å være helt ærlig: Jeg mener det var på høy tid å avlive beistet. Så kan vi heller kose oss med de nostalgiske minnene om en fordums epoke i spillenes historie.
Det er nemlig ingen som egentlig trenger E3. Spillutviklerne, særlig de som har laget mer ukjente titler, drukner i støyen. Reklameverdien til spillutgiverne overgås av det masete hylekoret fra alle konkurrentene. Spillbutikker får neppe særlig omfattende oversikt over alt som vises frem.
Og vi spilljournalister trenger ikke den glorete innpakningen for å rapportere.
En nyhet er en nyhet, uansett om den er akkompagnert av harde technobeats og vrikkende babes i bikini eller om den presenteres på et grått, kjølig møterom et eller annet sted. Jeg er på E3 for å snakke med spillutviklere, det de har å si blir verken mer eller mindre interessant dersom rammen rundt endres.
OK, det er muligens mer aktuelt for en TV-stasjon uten regelmessig spilldekning, for eksempel, å dra på et giga-E3. Men er TV-bilder av kåte nerder som forsøker å ta på puppene til den årlige Lara Croft-modellen noe som gavner spillindustrien? Nei.
Det viktigste med E3, for meg som journalist, er nyhetsverdien. Og der har E3 aldri skuffet – fra lansering av nye spillmaskiner, til den første offentlige visningen av kommende storspill. År etter år har vi fått hauger av godsaker lempet over oss. Og i steden for å få nyhetene presentert i pressemeldingsform, har vi journalister fra lille, ubetydelige Norge for én gangs skyld anledning til å snakke med utviklerne direkte.
Jeg har møtt Shigeru Miyamoto og Hideo Kojima – sammen, jeg har møtt Tim Schafer, Will Wright, Peter Molyneux, Michel Ancel og Miyamoto både én og to ganger til. Jeg var i salen da Nintendo Wii ble demonstrert, da PSP og Nintendo DS ble vist frem for første gang, da Xbox 360 ble avduket og da Playstation 3 blendet oss med teknologidemoer vi burde ha tatt med en klype salt. Jeg fikk «Half-Life 2» i fleisen som en av de første i verden, det var på E3 jeg spilte «Shadow of the Colossus» for første gang og det var på E3 jeg fikk mitt første glimt av «Okami».
Det året vi var i streik, fikk jeg til og med AKKURAT med meg fest på Playboy Mansion (i anledning det mindre gode spillet «Playboy: The Mansion»), og i tillegg har jeg en mengde andre gode minner fra sosiale treff med konkurrenter og kolleger. På mange måter kan man til og med si at E3 har gjort oss som skriver om spill i Norge, til en sammensveiset og kollegial gjeng. Good times.
Og alt dette, både det med nyhetsverdi og det sosiale, vil forhåpentligvis bestå i det nye E3, som fremdeles skal arrangeres i Los Angeles.
Det vil sannsynligvis bli lettere å få oversikt over hva som vises frem, man vil ha mer energi til å produsere stoff man kan være fornøyd med selv, det vil være mulig å høre seg selv tenke, og det vil til og med kanskje være mulig å jobbe mindre på kveldene.
Dessuten er et mer sobert E3 et tegn på en bransje i en modningsfase. Spillbransjen er ikke lenger tjent med et pompøst, testosteronpreget og pubertalt monster.
Vi sees i Los Angeles neste år.
…men du kan godt holde deg hjemme, Lara.
