So inn med byrsa; og so small det. Daa dei let upp døri laag han Hall daud paa golvet innanfyre. Eg kasta meg ned yver honom reint som ifraa meg. Eg gret, stridgret, hikkegret so eg plent heldt paa missa anden. Han Salamon stod atved og flirde og log. Men han far kom burt og lyfte meg – slett ikkje hardt – upp etter trøyekragen. "Bed Gud varna deg, og bruk vitet ditt!" sa han mykje mildare enn han var van, liksom halvt baade undren og ottefull; "For du veit daa det, det er berre ein hund!"
Slik slutter Per Sivles Berre ein hund. Hvorfor jeg trekker frem noe du husker med gru fra norsktimene på ungdomsskolen? Les videre, og du skal få svar på det.
Spør en hvilken som helst spillfantast om øyeblikk hvor klumpen har kommet godt opp i halsen og tårene begynner å trille. Sjansen er stor for at du vil høre Aeris i Final Fantasy 7, eller Paul Denton i Deus Ex .
Normalt sett forbinder man ikke spill med gråt og tenners gnissel, snarere adrenalinkick, intens konsentrasjon eller ukontollerbart raseri. Eller en kombinasjon. Men av og til dukker det opp øyeblikk hvor man tar seg selv i å lete etter et lommetørkle i stedet for musa. "Man gråter av triste filmer, ikke actionfylte spill!", sier du til deg selv mens du passer på at webkameraet er skrudd av og at det ikke er noen i nærheten som ser deg i en sådan tilstand.
For min egen del var det ikke Aeris eller Paul Denton som fikk meg dit. Ei heller slutten på Planescape: Torment, den "slemme" slutten på Knights Of The Old Republic eller The Legend Of Zelda: The Ocarina Of Time. Det som til slutt fikk meg til å gripe etter lommetørkleet var en hund.
Vi skal tilbake til vinteren 1998. Vinterferien, for å være helt korrekt. I mangel på noen spesielle planer, vandret jeg innom min lokale spilldealer. Som vanlig var det mange titler å velge i, men det var noe som virket forlokkende med esken med Fallout – A Post Nuclear Role Playing Game. Var det den merkelige hjelmen? Var det 18-årsgrensen? Eller var det løftet om et post-apokalyptisk eventyr som til slutt fikk meg til å kjøpe? Akkurat det husker jeg faktisk ikke, men jeg husker at jeg tre dager senere kollapset i sengen etter min beste og lengste spillopplevelse.
Men, tilbake til hunden. Eller Dogmeat som dyret faktisk heter. Min følgesvenn i ødemarka. Helt siden jeg gikk inn i Junktown og gav denne stakkars, utsultede hunden litt mat hadde han fulgt etter meg. Til å begynne med var han litt plagsom, men ettersom tiden gikk begynte jeg først å like ham, for så å ikke klare meg uten. Dogmeat var verdens beste hund! Ikke bare var han snill og god, men han var også en formidabel motstander for de som prøvde etter beste evne å bli kvitt oss. Og slik gikk dagene, ukene og månedene. Jeg og Dogmeat. Bestevenner og våpenbrødre. Alene mot en hær av supermutanter.
En hær har som oftest baser, og disse basene er som oftest fulle av soldater. Etter å ha ryddet ut en av disse basene var førstehjelpsskrinet tomt, så det var på tide å hente inn nye forsyninger. Men vi hadde glemt å sjekke for patruljer, og en av disse fant oss. Megselv og Dogmeat på den ene siden, fire supermutanter bevæpnet med nok våpen til å innta Afghanistan på den andre. Luften var elektrisk…
De to første mutantene gikk i bakken før de i det hele tatt hadde løsnet skudd. Dogmeat var i ferd med å gnage i filler den tredje, så jeg fokuserte på fjerdemann. En stor og stygg en, med en enda større og styggere minigun rettet mot meg. Begge løsnet skudd, men ingen traff noe som helst. Dogmeat derimot hadde truffet blink og revet ut halspulsåren på tredjemann. Det er da det skjer. Dogmeat skjønner at tredjemann er død, og at bare styggen selv står igjen. Han løper mot styggen, flekker tenner og gjør seg klar. I det øyeblikk snur styggen seg mot Dogmeat, fyrer av en lang salve, og treffer…
Kulene river Dogmeat i filler. Der det for et lite sekund siden stod en hund er det nå en gråbrun klump liggende i en rød pytt som stadig utvider seg. Jeg får panikk. Dogmeat må reddes! Fort, quickload!
Men fingrene gjorde ikke det hodet sa de skulle gjøre. I stedet for Ctrl+L som ville reddet Dogmeat gjorde de Ctrl+S. Jeg hadde lagret. Og Dogmeat var død…
Tårene presset på, men jeg var ikke i stand til å sørge over tapet av en god venn enda. "MORDER!" ropte jeg til skjermen. Detaljene er litt uklare, men styggen selv led en smertefull og langsom død.
"For du veit daa det, det er berre ein hund!" Berre ein hund? Bare en hund? Jeg felte et par tårer for min falne venn mens jeg svor hevn. Ødemarka ville aldri bli den samme igjen. Fra å være en snill og rettferdig velgjører, fikk jeg nå kun ett mål for øyet: Hevn! Og selv om jeg fikk min hevn, og selv om ødemarka ble frigjort fra alle farer, og selv om jeg ble alles helt var jeg allikevel litt hul på innsiden. For et sted der ute, under en liten varde ligger min beste venn. Dogmeat.
Hvilke spill har fått deg til å finne frem lommetørkleet?