Tokyo, 13. september 2005. Catherine (t.h.) synger karaoke, og sjarmerer meg i senk.
Det å reise til Tokyo for andre gang, er ikke bare bare.
I fjor ble min årelange drøm oppfylt for aller første gang. Jeg oppdaget at Japan og Tokyo ikke var så langt unna som jeg trodde – den lange flyturen til tross. Det koster bare rundt 7.000 kroner for de rimeligste flybillettene hit, og selv om de språklige og kulturelle barrierene er store, er de på ingen måte uoverkommelige.
Jeg var på Tokyo Game Show for første gang, jeg var i salen da Nintendo viste frem Wii for første gang, jeg sang karaoke og spiste utrolig god mat, jeg vandret gatelangs og sugde inntrykk, jeg tok en rundtur i verdens største pariserhjul, jeg drakk drinker i New York Grill på Park Hyatt, jeg fikk teknologioverdose i Electric Town.
Og det var her jeg møtte den fantastiske jenta som nå er kjæresten min.
(Les også mine reisebrev fra i fjor: 1, 2, 3, 4, 5)
Jeg mener, hvordan i all verden kan man overgå alt dette? Kan min tur nummer to til Tokyo bli noe annet enn en nedtur?
Vel, det har i alle fall startet med både oppturer og nedturer. Den ene bagen min forsvant på veien, noe som gjør meg bortimot lammet når det gjelder stoffproduksjon her (mangler nødvendige drivere, kabler og programvare). Argh.
Men det er vanskelig å være forbannet på British Airway for dette, etter at jeg ble oppgradert til business class på turen over. Endelig, etter utallige lange flyturer med bunnløs misunnelse, var jeg en av dem som satt i andre etasje på flyet og nippet til champagne med bena strekt helt ut og stolryggen i horisontal posisjon. Fem timers sammenhengende, nydelig søvn. Veldig god mat. Det blir ille å gå tilbake til turistklasse nå.
Jeg ankom Tokyo på lørdag, og dro bortimot direkte til en fest hos en nordmann som bor i et utrolig rolig og skikkelig fint strøk – milevis fra neon- og menneskehavet man ellers omgis av i de sentrale områdene i byen. Det ble en veldig myk og hyggelig start på oppholdet, med kjempegod mat og svært bra selskap. Flere av de jeg møtte i fjor var til stede, og noen nye bekjentskaper ble stiftet.
Og om jeg skal komme med én eneste Tokyo-anbefaling, må det være å henge deg på noen du kjenner. Jeg får ufattelig mange gode tips fra venner og bekjente om hva man bør få med seg her. Uvurderlig.
Det er ellers begrenset hva jeg har fått med meg så langt – været er ikke det aller beste denne gangen. Men det har nå blitt en trang alkoholopplevelse på Geronimo Shots Bar (det kryr av disse små barene her – turistfeller, javisst, men allikevel erketypisk Tokyo) og en meget god middag i en diger, gjennomdesignet kjeller i Shibuya (hvor jeg tydeligvis klarte å lage et skikkelig oppstyr da jeg FORSØKTE å si "takk for maten", men tilsynelatende sa noe HELT annet).
Etter to dager i Tokyo, oppdager jeg nå også at ting er langt ifra like skummelt som sist. Jeg begynner å få en viss oversikt over hvor de forskjellige bydelene er i forhold til hverandre, det er forholdsvis lett å finne frem med T-banen, jeg er ikke SÅ bekymret for å bryte sosiale regler (det er veldig få japanere som forventer at utlendinger skal forstå alle disse reglene, selv om noen regler er verdt å få med seg) og det å være på steder for andre gang har en koselig gjenkjennelseseffekt.
Det blir endel jobbing her naturligvis, men jeg merker allerede at fascinasjonen har gått over til å bli nysgjerrighet og genuin interesse. Jeg vil gjerne oppleve mer av Japan. Jeg vil gjerne bli kjent med landet utover det å halse rundt i Tokyo på jobb, storøyd over alle de nye inntrykkene.
En lang ferietur – uten jobbing – er allerede planlagt.
Det som skjer under resten av oppholdet, er et PS3-dominert Tokyo Game Show, noen Xbox 360-intervjuer (nei, Microsoft har tydeligvis ikke gitt opp Japan), et gjensyn med Akihabera, forhåpentligvis en tur på den store sumobryting-festivalen som pågår nå, og ellers så mye av Tokyo jeg klarer å presse inn i det relativt korte oppholdet.
Det blir med andre ord flere reisebrev, nyhetssaker, video og reportasjer herfra den kommende uken. Følg med!
Sommeren 2006: Catherine og jeg på Utsikten i Oslo.
Snorre i Dagbladet, Thomas i ITavisen og jeg spiser middag i Shibuya – sittende på puter på gulvet. Ekstremt god sushi!
Vi bor i turist- og utelivssenteret Roppongi i år også. Denne gaten går til hotellet vårt.
Man bruker T-banen for å komme seg rundt i Tokyo. Litt forvirrende kan det være, her er vi for eksempel godt på vei i feil retning.
Den kaotiske neonjungelen preger de sentrale delene av Tokyo.
Roppongi-krysset.
Fremdeles Roppongi-krysset.
Thomas leder an i rulletrappen.
Smart! Det er regnbyger her i Tokyo nå, og da dukker disse finurlige paraplyposene opp overalt. Man stikker simpelthen paraplyen inn i hullet til venstre og putter den dermed i en hendig, paraplyformet pose. Så slipper man å dryppe innendørs.