The Legend of Zelda: Twilight Princess er nettopp kåret til Årets Spill av VGs anmelderteam, sannsynligvis vel fortjent. Jeg har selv ikke fått tak i verken Wii eller Zelda, men det virker unektelig som en perle av et spill, og jeg gleder meg til å få testet det. Jeg sier "testet", fordi jeg sannsynligvis aldri kommer til å fullføre det. Twilight Princess er et spill av "episk" størrelse, og skal ta rundt 50 timer å fullføre. Hvis man bare følger hovedhistorien, altså. Med sideoppdrag kan man visst plusse på 10-20 timer til. Dette får spillet mye skryt for.
Til sammenligning har en av Årets Spill-konkurrentene, Gears of War, fått kritikk for å være for kort. Det krever visst ca 10 timer +/- et par timer avhengig av ferdighet, vanskelighetsgrad og om man spiller med en venn.
Selv om jeg har blitt "gammel" og ofte må prioritere andre ting enn å sitte i timesvis med et spill, så henger gameren i meg såpass mye igjen at jeg liker å fullføre spill jeg starter på, og det er derfor litt demotiverende å gå løs på "evighetsprosjekter" som jeg vet jeg neppe får fullført. Når jeg leser anmeldelser hvor spill får kritikk som "knallbra, men litt kort" gir det på mange måter et ekstra pluss i margen hos meg, mens "episk størrelse – 100 timer hovedplot" i grunnen trekker litt ned, og blir som oftest kjøpt når det kommer ned under 200 kroner på en eller annen nettbutikk (for å unngå momsgrensa, ja), i hovedsak bare for å få en smakebit av hvordan spillet fungerer og hva som gjør det så bra. Eller eventuelt bare ha det i samlingen…
Men når alt dette er sagt, jeg er veldig tilhenger av historiebaserte spill, oppflasket av Roger, Larry og Guybrush som jeg er. Jeg ser også verdien av 100-timers spill for folk som ikke har råd eller interesse for å kjøpe et nytt spill hver måned eller folk som har lyst til å kose seg med ett eneste spill over en lang periode, men som ikke vil hive seg på World of Warcraft-kjøret. Jeg tror jeg også hadde følt meg litt snytt hvis jeg var 14 år og hadde spart opp 600 surt ervervede kroner for et spill, og så var det over etter en litt lang natt med spilling. Nå føler jeg meg derimot mer snytt om jeg har satt av en surt ervervet frihelg til å spille et nytt spill sammen med en kompis, og så kommer vi ikke lenger enn halvveis. Neste mulighet for en slik helg kommer kanskje om 3 måneder, og da er både historie og kontrollsystem glemt
Spørsmålet er jo om antall timer et spill krever for å spilles gjennom er eller skal være et kvalitetsstempel i seg selv? Som AndyB skrev i sin artikkel om Neverwinter Nights 2, et spill som varer i 40 timer uten å bli kjedelig er ganske sjelden vare. Så er det ikke bedre å lage et spill på 15 timer som lar spilleren sitte igjen med "dette var gøy, jeg må ha mer, håper det kommer en oppfølger" enn ett på 40 timer hvor halvparten har vært mer eller minde unødvendig "tidsfyll"? Og er et spill som er knallbra i 40 timer objektivt sett bedre enn et som er slutt etter 15? Hva med spill som ikke har noen "minimumstid", f.eks. onlinespill og partyspill?
